tekstverksted med eyvind skeie

Tekstverkstedet gir kunnskapsbasert inspirasjon til forkynnelse og livstolkning.
Tekstverkstedet er knyttet til kirkeår, gudstjeneste og bibeltekster.
Tekstverkstedet egner seg både til prestens prekenforberedelse, organistens gudstjenestearbeid, menighetens samtalegrupper og den enkelte.

Tekstverkstedet er utviklet av prest, salmedikter og forfatter Eyvind Skeie i samarbeid med Agrando.

 

I forbindelse med påsken 2018 har Agrando valgt å dele Eyvind Skeies gjennomganger for påskedagene fritt til alle våre kunder.
For å gå til andre dager - klikk på ønsket dag under.

Skjærtorsdag        Langfredag       Påskedag     2. Påskedag


Palmesøndag

 

Dagens tekst

Jes 56,6–8 For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk
Rom 3,21–26 Ham har Gud stilt synlig frem for at han ved sitt blod skulle være soningsstedet for dem som tror.
Matt 26,6–13 De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.  


Profil
 

Det synes å være et tematisk sprik i denne dagens tekster etter andre rekke. Teksten fra Jesaja bringer tanken hen på Jesu renselse av templet, mens brevteksten sier oss noe helt sentralt om Jesus som forsoneren. Evangelieteksten har minst to dimensjoner. Ved første øyekast illustrerer den spenningen mellom tilbedelse av Jesus og omsorg for de fattige. Det sentrale motivet i teksten er likevel salvingen av Jesus og hva den betyr og innebærer.

Søndagens navn gir et overordnet perspektiv på dagens tekster. De fleste som er til stede i kirken på denne dagen vil uvegerlig ha Jesu inntog i Jerusalem i sin bevissthet. De vil se ham for seg på eselfolen, i opptoget med disiplene og den jublende folkemengden som legger sine kapper foran ham i støvet og svinger med grønne palmegrener. Det er et indre syn som vekker både ærbødighet, glede og vemod hos de som kjenner den stille ukes grunnfortelling om inntog, brødsbrytelse, svik, korsfestelse og død.

Alt dette må vi prøve å berøre i vår omgang med dagens tre tekster og gudstjenestens preg. Dypest sett er det kvinnen med sin alabastkrukke som aller best kan hjelpe oss til dette. Hun gir Jesus sin hengivelse, uten å vite at hun samtidig blir en del av korsets dype mysterium. Handlingen hennes skjer i et sannhetens øyeblikk i hennes eget liv idet hun bøyer seg for Jesus. Med ordene sine gjør Jesus denne stunden til noe mer enn bare et flyktig øyeblikk av hengivelse. Kvinnens handling blir gjort til en del av selve forkynnelsen av evangeliet. Slik knytter han seg selv som Herrens salvede til et enkeltmenneskes stille og ydmyke hengivelse. Finnes det egentlig noe vakrere bilde av det nye forholdet mellom Gud og menneske enn dette? Så er vi alle kalt til å følge i denne kvinnens spor. Det gjør vi ved å ofre Jesus vår tro, tilbedelse og takk.

I lys av dette kan vi også nærme oss dagens to andre tekster. For hvor finnes et bønnens hus for alle folk? Det er hos Jesus. Gjennom ham har vi fått en helt ny tilgang til Gud.

Og hvor finnes soningsstedet som Gud har stilt synlig frem? Kan det være noe annet enn på Golgata, det Jesu kors ble reist?

Vi er alle kalt til å finne vårt eget nådens øyeblikk i aksen mellom oss og Jesus Kristus, Guds salvede, Messias. Men dette øyeblikket er likevel ikke alt. De fattige er alltid hos dere, sier Jesus. Det finnes en hverdag og en verden som vi skal vende tilbake til, men nå med nådens lys i våre øyne!


Salmer

Hosianna, syng for Jesus (149)
Se hvor nu Jesus treder (145)
All to Jesus I surrender (421)
Slik som eg var (404)
Pris være Gud (674), en salme av denne typen hører absolutt med denne dagen!
Da Jesus satte sjelen fri (378)
O Jesus, du som fyller alt i alle (354)
Dyraste Jesus (347) 

 

Verksted

Den komplette pilegrim

Kan Simon den spedalske være en av de ti spedalske som Jesus helbredet? Kanskje den ene som kom tilbake og takket? Nå holder han gjestebud og håper på noen timer med fellesskap og glede. Jesus er i byen!

Men alt blir annerledes enn Simon den spedalske har tenkt. Så viser det seg at gjesten Jesus ikke målbærer glede, snarere helt motsatt. Jesus retter bebreidelser mot Simon og taler om sin egen gravferd og død. Det faller skygger over festens hus. Hva er det verken Simon eller Jesu disipler ikke forstår?

Jesus har kommet til Jerusalem og til Betania som pilegrim, for å feire påskefesten sammen med hele det jødiske samfunnet. Nå skal de minnes utgangen av Egypt og slakte påskelammet innenfor byens porter. For pilegrimene handler dette om eldgamle tradisjoner og hellige handlinger, om lovsang og takk og om overgivelse til Gud gjennom bønn og offer.

Men Jesus kommer ikke til Jerusalem for å ofre et lam på alteret, slik andre pilegrimer gjør. Han skal ikke slakte noe offerlam, men selv være offerlammet. Det er hans blod som skal flyte på det hellige stedet, ikke offerdyrets blod. I virkeligheten skal Jesus nå avskaffe hele jødedommens offervesen ved å gi seg selv som det siste, store offer for denne verdens ulykkelige tilstand av ulydighet og synd. Det skal han gjøre ved å overgi seg til Guds uutgrunnelige mysterium og til dødens store mørke. Spenningen i dette skal vi høre om senere i den stille uke. Nå lar vi bare to setninger klinge med. Den ene setningen viser oss det avgrunnsdype mørket i Jesu offer: Min Gud, hvorfor har du forlatt meg. Den andre setningen viser oss Jesu ytterste hengivelse i dødens stund: Far, i dine hender overgir jeg min ånd.

Slik blir Jesus ikke bar en av mange pilegrimer, underveis til det hellige og til Gud. Han blir den komplette pilegrim, den som ofrer alt, hele sin eksistens, sin kropp, sin sjel og sin ånd på Herrens alter.

Dette forstod ikke Simon, hvordan skulle han kunne forstå det?

Dette forstod heller ikke disiplene, hvordan skulle de kunne forstå det?

Men kvinnen som salvet Jesus, var nær dette mysteriet med sin ordløse hengivelse og salvingen av ham der i Simon den spedalskes hus.

Han er den komplette pilegrim som kommer til dette hellige stedet for å gi seg helt og fullt til Gud.

 

Dagens to andre bibeltekster

La oss se litt på dagens to andre bibeltekster i dette perspektivet.

De profetiske ordene fra profeten Jesaja sier noe om at mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk. Ordene er ikke enkle å forstå for oss som hører dem i dag. De som hørte dem på Jesajas tid forsto dem nok som dunkle utsagn om en fornyelse av tempeltjenesten og den gudsdyrkelse som foregikk der. Men vi kan forstå ordene annerledes. I Jesu navn skal det oppstå en helt ny gudstjeneste, en ny måte å be på, en ny måte å vise sin hengivelse til Gud på, en ny måte å få tilgivelse for sine synder på. Det gamle bønnens hus, som er templet i Jerusalem, skal miste sin autoritet og plassering i frelseshistorien. Noe nytt skal oppstå. Men hva er dette nye?

Her kan ordene fra Romerbrevet gi oss et ganske nøyaktig svar. Det sies om Jesus: Ham har Gud stilt synlig frem for at han ved sitt blod skulle være soningsstedet for dem som tror. Jerusalems tempel finnes ikke lenger som et sted hvor mennesker kan søke soning og fred. De som drar til Jerusalem for å finne denne freden, ser ikke noe annet enn restene av templet, det som i dag kalles Klagemuren, nedenfor den store klippemoskeen, som står omtrent der templet stod.

Men Paulus gir oss et nytt sted. Dette nye stedet er Golgata, der Jesus ga sitt blod for våre og verdens synder. Det offer som Jesus ga der, skjedde ikke i templets dunkelhet, men åpent og synlig for alles øyne. Det var som en oppfyllelse av ordene til døperen Johannes: Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd.

Vi trenger dermed ikke et nytt tempel. Vi har ikke bruk for flere offerhandlinger. Vi har det ene som også er tilstrekkelig: ordet om korset, om Jesu død og hans soning, ikke bare for våre synder, men for hele verdens. Igjen har tekstene ført oss inn mot kristendommens kjernen.

 

De fattige blant oss

Men fra denne kjernen blir vår oppmerksomhet trukket utover igjen. Det gjør Jesus med ordene: De fattige har dere alltid hos dere.

Disse ordene av Jesus må vi vokte oss vel for å misforstå. De betyr ikke at Jesus fastslår at fattigdom og fattige er en del av en guddommelig verdensorden. Utsagnet betyr ikke at fattige har en viktig rolle å spille i samfunnet.

Ser vi oss et øyeblikk omkring i religionenes verden, vil vi se at det faktisk er ulike syn på fattige og fattigdom.

Jødedom, kristendom og islam har et noenlunde likt syn på den fattige og på fattigdommen. I Det gamle testamente finnes det mange sterke ord som formaner menneskene til å kjempe mot undertrykkelse av fattige og heller hjelpe dem og løfte dem ut av fattigdommen. Jesus forsterker dette. I flere av sine taler og lignelser har han sterke utfall mot de rike, mens han viser tilsvarende solidaritet med de fattige. Det er nok å vise til fortellingen om den rike bonden og lignelsen om den rike mann og Lasarus. I islam er det slik at almisser, som er støtte og hjelp til fattige, er en av de fem søylene i religionen.

I hinduismen er dette annerledes. Et menneske som blir født som fattig og utenfor kastesystemet, fordi hun eller han i sin tidligere eksistens har hatt en karma som har bestemt mennesket til å leve i fattigdom i sitt neste liv. Ved å hjelpe mennesket ut av fattigdommen, kan man da komme i skade for å ødelegge dette menneskets bestemmelse, fordi det er ved å være fattig på den riktige måten at et slikt menneske kan skape seg en bedre karma til sitt neste liv. Slik kan religionen bidra til å forklare og underbygge fattigdommen hos enkeltmennesker og i samfunnet.

Når Jesus sier at de fattige alltid er hos oss, må vi ta disse ordene som uttrykk for en realisme, basert på erfaring. Alle århundrer siden har, dessverre, vist at Jesus hadde rett. De fattige har alltid vært blant oss. Men like sikkert som at de fattige alltid har vært her, like sikkert er det vår plikt som troende mennesker å hjelpe de fattige og nødstedte, ikke bare på et personlig plan, men også som gruppe, samfunn og nasjon. At fastetiden i vår norske kirke har blitt en arena for innsamling, bevisstgjøring og nødhjelp er derfor både riktig og nødvendig. Vi kan aldri befri oss fra vårt ansvar for for den fattige. Vi skal prøve å forstå grunnene til fattigdom og bekjempe personlig og samfunnsmessig fattigdom så langt vi kan.

Dagens evangelietekst er hentet fra evangeliet etter Matteus i kapittel 26. Det er i det forrige kapitlet, kapittel 25, bare noen vers før dagens tekst, at Jesus kommer med de mektige ordene i den store domsscenen: For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.

Med ordene fra den store domsscenen maner Jesus oss til å ha en aktiv medlidende og handlende holdning til de fattige og til dem som lider. På en måte som vi neppe helt forstår, skal våre holdninger og handlinger mot fattigdommen og de fattige være en del av det som gjør at vi står eller faller når Gud holder dom. Men det er dommen som er Jesu anliggende. Det Jesus ønsker med disse ordene, er å vekke oss til ansvar. Handling og bønn må bli ett (674 i Norsk salmebok).

 

Kvinnen som salvet Jesus

Palmesøndag får oss til å tenke på glade rop og svingende palmegrener. Men i dagens evangelietekst møter vi noe annet. Vi ser en knelende kvinne som kommer inn i huset der Jesus ligger til bords med sine aller nærmeste venner. Han har talt til dem om underfulle ting, om sin egen lidelse, død og oppstandelse og om hele verdens undergang og dommens store dag. Ordene hans må ha rystet disiplene, selv om de kanskje ikke forstod dem helt og fullt. Nå undrer de seg over fortsettelsen. Vil Jesus endelig stå frem som Messias? Er han den hele folket har ventet på? Hvordan skal han opprette sitt messianske rike, og hvilken plass skal de ha i dette, de som har fulgt ham så trofast gjennom vandringsårene, hørt hans ord og vært vitne til Mesterens undergjerninger?

Men så kommer denne kvinnen med sin dyrebare alabastkrukke. Hun bryter lokket av krukken og lar den kostbare salven renne over Jesu hode. For henne er det et øyeblikk av hengivelse og sannhet. For disiplene, og kanskje også for Simon, en stund av forstyrrelse og forargelse. For hva har hun der å gjøre?

Men Jesus tar henne i forsvar. Hun har noe der å gjøre, noe som går dypere enn hun kanskje selv forstår. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd.

Vi vet ikke hvordan disiplene reagerte på dette. Det eneste evangelisten Matteus sier, rett påfølgende, er dette: Da gikk en av de tolv, han som het Judas Iskariot, til overprestene og sa: Hva vil dere gi meg for å utlevere ham til dere? De betalte ham tretti sølvpenger. Og fra da av søkte han en anledning til å forråde ham.

Dermed er spenningen gitt og retningen mot Golgata angitt. Det kvinnen gjorde da hun savlet Jesus, skal siden alltid følge forkynnelsen av evangeliet. For hva annet er evangeliet enn dette at Jesus døde for at det nedbrutte menneske skulle finne tilgivelse og håp?

 

Vår egen plass i bildet

Hvor plasserer vi oss selv i dette bildet? Er vi Simon, den tidligere utstøtte og spedalske? Er vi kvinnen som kom med sine tårer og sin hengivelse til Jesus? Eller er vi en av disiplene, en av dem som mente at de selv var bra nok til å være i Jesu selskap, men det var neppe alle de andre. Kanskje er vi ikke bare en av dem, men alle tre på samme tid. Du er den som har tatt imot Jesus, du er den som vet at du trenger ham, men samtidig er du den som altfor ofte stenger andre ute.

Kyrie eleison, Herre, miskunne deg over oss som ikke alltid forstår dybdene i våre egne liv.

Kvinnen som salver Jesus i Simon den spedalskes hus, skal vi huske av en eneste grunn:

Hun er et fullkomment bilde på den ufortjente nåde.

Uten noen fortjeneste blir hun tatt imot.

Og uten å forstå det blir hun lukket inn i kristendommens kraftfelt: korsets mysterium. Hun salver Jesus til hans kongelige gjerning som offerlam.

Og så sitter hun, ved føttene hans, med sine kyss og sine tårer.

Hun er elsket. Hun er tatt imot.

Midt i alle livets gåter og motsigelser er hun hjemme hos Gud.

Amen.


Tekster


Jesus Kristus, sammen med kvinnen
i Simon den spedalskes hus
salver vi deg med hengivelse og takk.
Du gikk i døden for oss,
og ved din oppstandelse ga du oss livet.
La oss leve i den ufortjente nåde!
Amen.